I 1939 preget urolighetene rundt andre verdenskrig verdensmarkedet. Det ble vanskelig å få varer til Norge. Som en løsning på dette begynte kaffeprodusentene i Norge å innføre kaffe samlet. Friele vegret seg for å selge fellesimportkaffe under Friele-navnet og kalte den derfor for «Fricokaffe».
Høsten 1944 ødela den store eksplosjonen på Bryggen i Bergen Frieles kaffebrenneri, og bygget måtte gjenreises. Herman Friele III var en handlekraftig mann som allerede ved nyttår i 1945 hadde bygget ferdigstilt. Friele klarte å holde produksjonen i gang til tross for ødeleggelsene.
Norge var preget av rasjonering fra 1940 til høsten 1952. Frico-merket eksisterte helt frem til 1956, da ble det åpnet for at produsentene selv kunne velge leverandør innenfor rammen av fellesimporten.
Først 1. april 1960 opphørte fellesimporten av kaffe. Kaffemangelen på det norske markedet var en sak som opptok de fleste nordmenn. Kvotene var til tider minimale. I perioder under krigen var det helt slutt. Mangelen kom av at kaffe var et produkt som ble omsatt i dollar, og dette var mangelvare i Norge. Løsningen ble at Norge inngikk en avtale med Brasil om å bytte kaffe mot klippfisk. Herman Friele var med i delegasjonen som reiste til Brasil for å få i stand denne avtalen. En viktig årsak til at Norge fikk denne avtalen med Brasils finansminister var at Berent Friele, Herman Frieles fetter, satt som utenrikspolitisk rådgiver for Nelson Rockefeller.
Herman Friele IV som tok over som leder fra 1946 hadde i løpet av årene før og etter krigen tilegnet seg rike kunnskaper om kaffe gjennom reiser til USA og Brasil. Da fellesimporten opphørte i 1960 var det 20 år siden produsentene hadde importert sin egen kaffe og mange av kaffeprodusentene hadde mistet sine kunnskaper om kaffeimport.
I perioden med fellesimport hadde de ikke prioritert å holde seg oppdatert i importfaget, som er selve forutsetningen for suksessfull og lønnsom produksjon. Dermed hadde Friele et enormt konkurransefortrinn.